Nettopp sett filmen "Gymnaslærer Pedersen". Trist film. Fint, elsker triste filmer.
Det som slår meg mest er det klassiske, han gifter seg med en kvinne, ikke fordi han elsker henne, men fordi han vil starte en familie.
Så finner han en kvinne han elsker, hvorfor holder han da fast på ekteskapet? Feighet. Han er en del sammen med denne kvinnen han elsker (Nina Skåtøy) uten å si noe til sin kone.
Det hadde da vært fint hvis han sa ifra. Han burde jo aldri gift seg med henne, de elsket jo hverandre ikke. De giftet seg bare pga begjær.
Så skjer det som skjer med slike forhold, Nina, jenta ute på kanten, vil prøve noe annet. Så hun står frem med forholdet, og sier hun skammer seg over det. Så finner hun seg andre å drive på med.
Læreren, som var sammen med Nina, skiller seg nå fra sin kone. De får barn, og det fungerer ikke. Hvorfor fikk de barn? De elsket jo hverandre ikke. Dette måtte ende med en katastrofe. Og det gjorde det også.
Han elsker fortsatt Nina. Og håper hele tiden på å få være nær henne, få litt tid sammen med henne, men hun snur han ryggen. Hun har på en måte snudd ryggen til all kjærlighet i livet. Nå er det bare begjæret hun lever etter. I begjær etter å bli noe mer ender hun opp med å bli hatet på sin arbeidsplass, bli lite respektert av de andre i sitt parti, folk bryr seg knapt nok om henne lenger.
Utenom gymnaslæreren. Men hun ser det ikke. Når han en dag sier nei til å bli med henne opp på te tolker hun det som at også han har snudd henne ryggen, hun tar sitt liv.
Hva skulle hun da ha gjort? Ikke snudd han ryggen. Heller be folk om unnskyld for de feil hun gjort. Godta at folk er som de er, prøve å elske dem likevel. Smerten blir ikke borte, men etter hvert lærer hun å elske. Og i det ville også gleden komme.
Stakkars jente.
